Smijern er en gammel betegnelse for meget bløtt stål som var lett å smi. I dag regnes begrepet inn under stål, men begrepet brukes likevel muntlig om stål spesielt egnet for smiing.
Smijern ble først laget ved den «direkte» metode for jernutvinning, hvor svampjern ble varmet, renset og formet ved hamring til smijern og stål. Hamringen skjedde først manuelt, så mekanisk, med smijernshammere. Fra 1700-tallet ble smijern fremstilt av råjern (eventuelt tilsatt jernmalm) i smelteovn, ved to tidlige former for fersking. Enkelt forklart foregår prosessen i en oksiderende atmosfære, hvor silikat, mangan, svovel og delvis også fosfor forbinder seg med oksygen og fjernes som del av slagg. Temperaturen heves så slik at det blir reaksjon mellom jern og karbon. Jernet behandles med rake, og blir et renere, deigaktig stål som altså tidligere kaltes smijern eller sveisejern. Prosessene resulterer i slaggrike jernklumper, som blir renset i varm tilstand med hamring (mekanisk), og rulles i former.
Begrepet smijern har særlig vært brukt som betegnelse på «bløtt» jern, jern som ikke lar seg herde. Jern som lar seg herde, har vært betegnet som stål. Da det imidlertid er meget vanskelig å bestemme eksakt grensen hvor en merkbar herdingsevne inntrer, er det i praksis nesten ugjørlig å trekke et utvetydig skille mellom smijern og stål. Av praktiske hensyn har man derfor også ofte betegne jernmateriale med strekkstyrke under rundt 50 kg/mm² som smijern, og over denne grensen som stål. Fra 1940-årene av har man imidlertid i Norge (i tråd med tyske DIN-standarder) også brukt betegnelsen stål om alt jern som uten videre behandling er smibart.