Ekvatorial-Guinea

Landet består av en fastlandsdel og fem øyer. Fastlandsdelen Río Muni har et platå om lag 600 meter over havet med bratt fall i vest mot en kystslette som utgjør omkring en tredjedel av arealet. Det største vassdraget er Muni på fastlandet. Den brukes blant annet til tømmerfløting.

Øya Bioko, som ligger 32 kilometer utenfor kysten av Kamerun, er vulkansk. Fra en smal kystslette stiger terrenget bratt opp mot øyas og landets høyeste punkt Pico Basilé (tidligere Pico de Santa Isabel) på 3011 meter over havet.

Om lag 645 kilometer sørvest for Bioko ligger den vulkanske og skogkledde øya Annabón.

Utenfor sørkysten av Río Muni ligger de mindre øyene Corisco, Elobey Grande og Elobey Chico.

Til tross for navnet Ekvatorial-Guinea ligger ingen deler av landet på ekvator.

Landet har et tropisk regnklima der alle måneder er varmere enn 26 °C. De årlige temperaturvariasjonene er små, og luftfuktigheten høy. Kystsletta på fastlandet får 2400–6400 millimeter nedbør årlig, mens Biokos årsnedbør kan overstige 5000 millimeter. Det er mindre nedbør i innlandet. De daglige døgnvariasjonene er betydeligere med døgnmaksimum på 34 °C og døgnminimum på 17 °C. Fra juni til august er det tørt i Río Muni og vått på Bioko, i desember–februar er det omvendt.

Mesteparten av landet har tropisk regnskog med okoumé, mansonia og flere mahogniarter som de kommersielt viktigste treartene. Mange steder er det stor avvirking av trær. Ved kysten går mangroveskog over i tett regnskog. På Bioko varierer vegetasjonen med høyden over havet fra tropisk regnskog til skogsavanne og fjellskog, i lavlandet er det kakaoplantasjer og på skråninger kaffeplantasjer.

Fastlandsdelen har et rikt dyreliv med pattedyr som lavlandsgorilla, sjimpanse, mandrill, flere halvaper, skogselefant, rødbøffel, små antiloper og skjelldyr. Bioko mangler storvilt, men har flere apearter, små antiloper og gnagere.

Fuglelivet er meget rikt og det er påvist omkring 835 arter.

Ekvatorial-Guineas reptiler omfatter blant annet krokodille og mange slanger, deriblant flere pytonslanger.

Insektlivet er meget rikt med blant annet tsetseflue og malariamygg (anopheles), som er opphav til mye sykdom, samt mange arter av sommerfugler, biller, maur og termitter.

• Les mer om Ekvatorial-Guineas geografi og Dyreliv i Ekvatorial-Guinea.

Folketallet i Ekvatorial-Guinea er 1 737 695 (2023). I 2023 økte antall innbyggere med 3,4 prosent. Forventet levealder ved fødsel er 66,13 år for kvinner og 61,53 år for menn (2023). Fødselsraten er 4,19 barn per kvinne (2023). Spedbarnsdødeligheten er 77,85 per 1000 levende fødte (2023). Underernæring og malaria er svært utbredt, og helsetilstanden og helsetjenesten i landet er dårlig. Halvparten av befolkningen mangler rent drikkevann.

Av landets samlede befolkning bor tre fjerdedeler på fastlandet. De to største byene er Bata på fastlandet og hovedstaden Malabo på Bioko. 77,4 prosent av innbyggerne bor i urbane strøk (2023).

Flertallet av befolkningen på fastlandet tilhører folkegruppen fang. På øyene er det en mindre ensartet befolkning. Folkegruppen bubi er etterkommere av bantutalende immigranter fra fastlandet, mens fernandinos nedstammer fra engelsktalende kreoler.

Spansk og fransk er offisielle språk. Ekvatorial-Guinea er det eneste landet i Afrika hvor spansk er offisielt språk. 67,6 prosent av befolkningen taler spansk og 32,4 prosent andre språk, blant annet bantuspråket fang og bubi (1994). Fang er mest utbredt som talespråk. På Bioko snakkes pidgin-engelsk og bubi. På Annabón tales et portugisisk blandingsspråk. Det brukes også ibo og fransk.

93 prosent av befolkningen er kristne; 88 prosent er romersk-katolikker og 5 prosent er protestanter. 5 prosent tilhører lokale religioner, mens 2 prosent er muslimer (2017).

• Les mer om Ekvatorial-Guineas befolkning.

Ekvatorial-Guinea er et diktatur med omfattende korrupsjon. Den sittende president Teodoro Obiang Nguema Mbasogo tok makten ved et kupp i 1979.

Ifølge grunnloven er Ekvatorial-Guinea en presidentstyrt republikk. Presidenten skal velges i allmenne valg for sju år og kan gjenvelges. Lovgivende myndighet er folkeforsamlingen med to kamre, senatet med 70 medlemmer og deputertkammeret med 100 medlemmer. Disse skal velges i allmenne valg for fem år. 55 representanter av senatets representanter skal velges av folket og 15 representanter utnevnes av presidenten. I realiteten har imidlertid presidenten full kontroll over det politiske systemet, og ingen opposisjon er tillatt.

Landet er inndelt i sju provinser.

Det er selektiv tvungen verneplikt for menn fra 18 år. Tjenestetiden er to år. Landet har en liten hær, flyvåpen og marine. Det er også paramilitære styrker.

Ekvatorial-Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken, Den afrikanske union (AU), Cotonouavtalen og siden 2017 OPEC.

• Les mer om Ekvatorial-Guineas politiske system og Ekvatorial-Guineas forsvar.

De tidligste innbyggerne ser ut til å ha vært pygmeer. Arkeologiske utgravninger har påvist bosetning fra omkring 560, og på fastlandet oppsto landsbysamfunn i jernalderen. Portugiseren Fernão do Pó kom trolig til Bioko i 1472, og Ruy de Sequeira kom til Annabón mellom 1472 og 1475, mest sannsynlig i 1474. Fra 1600-tallet til 1800-tallet innvandret fang-folk til fastlandet.

I henhold til Tordesillas-avtalen fikk Portugal under kolonialismen eksklusive rettigheter i Afrika, men det var ikke før i 1778 at landet avsto øyene Bioko og Annabón, samt fastlandet mellom elvene Ogooué og Niger, til Spania i en byttehandel med spanske områder i Brasil. Dermed fikk Spania en kilde til afrikanske slaver for transport til spansk Amerika. Den spanske befolkningen på Bioko ble færre etter at de ble rammet av gulfeber, og de gjenværende forlot øya i 1781. Bioko ble senere oppsøkt av britiske, nederlandske, tyske og franske slavehandlere. Det oppsto ingen spansk bebyggelse på fastlandet.

Bioko ble etter avtale administrert av britiske myndigheter fra 1827 til 1844, da kolonien nok en gang kom under spansk kolonistyre. Fra 1879 ble Annabón tatt i bruk som straffeleir for kubanere. På fastlandet kontrollerte Spania bare et område omkring Cabo San Juan, mens Frankrike kontrollerte resten av fastlandsområdet.

I 1900 ble grensene for den spanske kolonien på fastlandet fastlagt, men fang-folket godtok ikke disse, og først i 1926 oppnådde Spania effektiv kontroll over fastlandet Río Muni. Kolonien ble kalt Spansk Guinea frem til midten av 1900-tallet. Innføring av utenlandske arbeidere gjorde kolonien til en viktig produsent av kakao og tømmer. Etter den spanske borgerkrigens slutt i 1939 ble det innledet et økonomisk utviklingsprosjekt basert på kakao, og den dyrkbare jorden ble eid av spanjoler. I 1959 ble kolonien en integrert del av Spania, og i 1963 fikk den en viss grad av indre selvstyre med egen president og regjering.

I 1968 fikk landet full selvstendighet, og Francisco Macías Nguema ble landets første president. I 1972 ble han president på livstid. På 1970-tallet ble presidentens motstandere forfulgt gjennom terror, forfølgelse, mord og massehenrettelser. Terrorregimet varte fra 1968 til 1979, og i dette tidsrommet flyktet en tredjedel av befolkningen fra landet. Regimet fikk bistand fra Spania, Cuba, Sovjetunionen og Kina, men forholdet til Spania ble gradvis forverret. I 1979 ble Macías Nguema avsatt i et kupp av nevøen Teodoro Obiang Nguema Mbasogo. Ekspresidenten ble henrettet. Den politiske undertrykkelsen fortsatte, en eksilregjering ble opprettet i Paris og flere mislykkede kupp ble gjennomført mellom 1981 og 1994.

Etter press fra opposisjonen, Spania og Frankrike ble det innført demokratiske reformer i 1991, og flere partier ble tillatt. De viktigste opposisjonspartiene ble boikottet ved valget i 1993. I 1997 ble de diplomatiske forbindelsene med Spania frosset, og samme år inngikk regjeringen og noen av opposisjonspartiene en samarbeidsavtale. To nye kuppforsøk ble avslørt i 2004. I 1997 ble det norske forskningsfartøyet «Fridtjof Nansen» beskutt under et oppdrag for FN utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea.

President Teodoro Obiang Nguema Mbasogo er Afrikas og verdens lengstsittende diktator. Det ble innført en ny grunnlov i 2011, blant annet med en visepresident (to ble utnevnt) og et senat med 70 medlemmer. 55 skal velges av folket og 15 skal utnevnes av presidenten. Obiang Nguema Mbasogo ble sist gjenvalgt som president i 2022. Han har full kontroll over det politiske systemet, og ingen opposisjon er tillatt.

I 2011 ble det kunngjort planer om Oyala som ny hovedstad. Oyala, også kalt Ciudad de la Paz, ligger i fastlandsdelen Río Muni, 160 kilometer øst for Bata.

• Les mer om Ekvatorial-Guineas historie.

Ekvatorial-Guineas bruttonasjonalprodukt (BNP) utgjorde 12,03 milliarder amerikanske dollar USD i 2022. En redusert oljeproduksjon og fallende oljepriser førte til at BNP i perioden 2012–2022 ble redusert med 46,3 prosent. Bruttonasjonalinntekten (BNI) per innbygger (etter kjøpekraft) i 2021 var på 12 850 USD. Bare åtte afrikanske land hadde i 2021 en høyere BNI per innbygger enn Ekvatorial-Guinea.

Inntektene fra utvinning av olje og naturgass på landets kontinentalsokkel har gjort det mulig å styrke landets infrastruktur. Diktatur og korrupsjon har imidlertid ført til at 43,7 prosent av befolkningen lever i fattigdom (2018). Arbeidsledigheten er 9,2 prosent (2021).

Landets BNP er sammensatt slik (2017): primærnæringer 2,5 prosent, industri 54,6 prosent og tjenesteytende næringer 42,9 prosent. Omkring 70 prosent av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene.

Jordbruket omfatter blant annet produksjon av kakao, kaffe, kokosnøtter, kassava, søtpoteter, bananer, ris og mais. Kakao dyrkes mest på plantasjer på øya Bioko. Både kakao og kaffe eksporteres, men den øvrige jordbruksproduksjonen er for det meste til eget forbruk. Skog dekker 87,7 prosent av landet, og eksport av tømmer er landets nest viktigste inntektskilde, etter olje og gass.

Ekvatorial-Guineas oljereserver er på 1,1 milliarder fat og utgjør 0,1 prosent av OPEC-landenes samlede oljereserver (2022). Fem afrikanske land har større oljereserver enn Ekvatorial-Guinea: Libya, Nigeria, Algerie, Angola og Gabon. Reservene av landets naturgass utgjør 39 milliarder kubikkmeter (2021). Seks afrikanske land har større reserver av naturgass enn Ekvatorial-Guinea: Nigeria, Algerie, Egypt, Libya, Angola og Kongo. På øya Bioko er det både et LNG- og et metanolanlegg. Olje- og gassindustrien bidrar med om lag 90 prosent av statens inntekter. Dersom man ser bort fra olje- og gassektoren, er landets industrivirksomhet hovedsakelig begrenset til bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk.

Elektrisitet fra fossilt brensel står for 89,4 prosent av landets elektrisitetsproduksjon, mens 10,6 prosent kommer fra vindkraft (2020).

Landet har et overskudd på handelsbalansen med utlandet (2019). Olje og gass står for om lag 90 prosent av den samlede eksporten (2019). Andre viktige eksportvarer er tømmer, kaffe og kakao. Kina, USA og Spania er de viktigste handelspartnere.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Ekvatorial-Guinea og Mynt, mål og vekt i Ekvatorial-Guinea.

Skolegang er gratis og obligatorisk for barn i alderen 7–12 år. Ungdomsskolen og videregående skole varer i sju år. Ekvatorial-Guinea mottar bistand fra Spania i oppbyggingen av utdanningssystemet. Landet har et universitet i Malabo. Universitetet har et medisinsk fakultet i Bata. 4,7 prosent av befolkningen over 15 år var analfabeter i 2015.

Det er seks spanskspråklige aviser og flere ukeaviser og tidsskrifter. Det er to statsdrevne fjernsynsstasjoner og tre statsdrevne radiostasjoner. I tillegg sender én radio- og fjernsynsstasjon fra Malabo.

Maleren og forfatteren Leoncio Evita Enoy (1929–1996) skrev i 1953 landets første roman, Cuando los combes luchaban. Den første kvinne som utga en roman, er María Nsué Angüe (1945–2017) med Ekomo fra 1985.

Det lages skulpturer og masker. Fang-kunst er kjent for sin abstrakte karakter.

Musikk og dans står sentralt i kulturlivet. Mange av sangene og dansene har religiøs betydning. Balélé-dans fremføres i julen og på helligdager, og ibanga, en fang-dans, er populær i kystområder. De kvinnelige og mannlige danserne dekker kroppen med hvitt pulver.

Norges ambassade i Luanda (Angola) er sideakkreditert til Malabo. Ekvatorial-Guineas ambassade i London er sideakkreditert til Oslo.

Norge ga ikke utviklingsbistand til Ekvatorial-Guinea i 2022.

Norges import fra Ekvatorial-Guinea utgjorde 3 millioner kroner i 2022, mens eksporten beløp seg til 90 millioner kroner.

• Afrika

• Utenriksdepartementets landsider om Ekvatorial-Guinea
• FN-sambandet om Ekvatorial-Guinea
• CIA World Factbook om Ekvatorial-Guinea
• World Bank Data: Equatorial Guinea
• World Bank Data Blog: New country classification by income level 2018–2019
• OPEC: Equatorial Guinea
• OPEC: Share of World Crude Oil Reserves
• U.S. Department of State. 2017 Report on International Religious Freedom: Equatorial Guinea
• UNESCO: Education and Literacy in Equatorial Guinea