Hestad kapell

Hestad kapell er en tømret langkirke. De små blyglassvinduene med skåter til å lukke i det hardeste været, gir en sjelden god forståelse av hvordan mange kirkevinduer så ut på denne tiden. De satt relativt høyt oppe på veggen i forhold til sittehøyden, trolig for å gi best mulig lys. Den avlange bygningskroppen med kraftig, liggende panel, de tjærebredte veggene med en sagtannfrise som eneste dekor, og de små vinduene med skåter, gir bygningen en tett og velproporsjonert form.

Bortsett fra tårnet som blåste ned i 1864 og ble bygget opp igjen i mindre størrelse, har kirken stått slik i snart 200 år.

Også inne i kapellet har tiden stort sett stått stille. Bortsett fra en korskranke mellom kirkerom og kortilbygg, og den middelalderske døpefonten i kleberstein som for lenge siden ble flyttet til Historisk Museum i Bergen, er det tilsynelatende ingenting som er endret. Dette gir en sterk opplevelse av det gamle kirkerommet, og forteller mye om holdninger og skikker på bygdene mot slutten av dansketiden.

Kirken ble bygget av bygdefolket på dugnad. Mange har poengtert alle skjevhetene i bygningen, og latt dugnaden og tidsnøden få skylden. Men man kan like gjerne trekke fram de godt tilhugde, ovalt telgjede veggstokkene og hvor godt disse er føyet sammen. De som reiste kirken kunne å lafte hus.

Det er en lang tradisjon for gjenbruk av gamle bygningsmaterialer, og det var selvsagt at man benyttet brukbart materiale fra den gamle stavkirken. Det kan vi blant annet se i de kraftige svillene som bærer stolestadene og i flere av vangene, ikke minst de bakerste med dragedekor.

Kirken har ikke benker slik vi forstår begrepet i dag. I stedet er det romslige båser, stolestader, der folk fra den enkelte gård skulle oppholde seg under gudstjenesten. Stolestadene har rette vegger mot øst og vest til å lene ryggen mot, og ingen dør. Det er plassert to sitteplater, én på hver side inne i stolestaden. Denne ordningen gjorde at mange ble sittende med ryggen mot korpartiet, men kanskje også at det var lettere å holde på varmen. I midtgangen, på utsiden av stolestadene, er det plassert et langt, flatt bord. Der kunne konfirmantene stå under overhøringen, og folk sitte når det ikke var flere plasser under gudstjenesten.

Korpartiet er enkelt og uten sakristidør, siden det ikke finnes noe sakristi i denne kirken. Men den middelalderske ytterdøren inn til koret har usedvanlig vakkert utformede smijernsbeslag rundt dørring og lås.

Alterringen er liten og med en port mot vest. Knefallet er skinntrukket og slitt etter at utallige troende har mottatt alterets sakrament her. Altertavlens opprinnelse er ukjent, men bordene og de fire portalmotivene peker klart mot norsk renessanse på 1600-tallet. De to nederste portalene har påmalt nattverdens innstiftelsesord. Tavlen har ingen bilder, bare dekorasjoner. På det gavlformede toppstykket er det skåret inn kirkens byggeår «1805» og Christian 7.s speilmonogram, som forteller at tavlen ble «oppgradert» og tilpasset den nye kirken. Det var rosemaleren Kristen Gunnarson Kjelstad som fargesatte tavlen.

Den enkelt dekorerte prekestolen strekker seg ut i det lille kirkerommet. Det er bare de to liturgiske hovedpunktene altertavlen og prekestolen som er malt. Prekestolens dekor består av ruter i to høyder, som igjen inneholder en noe flatklemt diagonal rute.