Jacob Ager Laurantzon

Jacob Ager Laurantzon tok examen artium i 1895, og gikk ut av Krigsskolens øverste avdeling i 1898. Han ble offiser med tjeneste som premierløytnant i Infanteriet i 1898, dereetter i Feltartilleriet i 1899. Laurantzon avla eksamen ved Den militære høiskole i 1900, hvor han senere også underviste i administrasjon og taktikk. I perioden 1903–1907 tjenestegjorde han som aspirant i Generalstaben, og ble utnevnt til kaptein i 1903. I årene 1911–1914 var han adjoint i Generalstaben, og var samtidig stabssjef ved 6. brigade. Etter å ha avlagt sin generalstabseksamen tjenestegjorde Laurantzon i Generalstaben, først i 1915–1919, deretter, som avdelingssjef, i 1926–1929, hvoretter han ble utnevnt til oberst og beordret som sjef for Artilleriregiment nr. 3 (AR 3) i Trondheim i 1929, og som generalinspektør for Feltartilleriet i 1932.

Laurantzon ble forfremmet til generalmajor og beordret til tjeneste som sjef for 5. divisjon og samtidig kommandant i Trondheim i 1935. Det var denne stillingen han hadde da krigen brøt ut i Norge i 1940.

Laurantzon hadde, som vanlig var for generalstabsoffiserer, flere studieopphold i utlandet. Han studerte feltartilleriets taktikk i Serbia (1923), og som Norges militærattaché i Finland (1924–1925), gjennomførte han studiebesøk til Estland og Latvia.

Han var også medlem av flere offentlige kommisjoner, og skrev en rekke artikler for fag- og dagspresse om forsvarsspørsmål. Han holdt også foredrag i ulike sammenhenger, blant annet om "Forsvaret og vårt daglige liv", der han argumenterte for at forsvar av landet måtte gå foran andre hensyn, både i statlige bevilgninger og at det sivile liv også måtte forberedes på mulig krigsinnsats.

I 1909 deltok Laurantzon på Svalbardekspedisjonen til Gunnar Isachsen.

Da Nazi-Tyskland angrep Norge, 9. april 1940, ble Laurantzon ved tretida på natta varslet om at tyske krigsskip hadde passert Hasselvika, og dermed kunne ventes i Trondheim ved firetida. Det neste døgnet var, som andre steder i landet, preget av forvirring og motstridende meldinger og ordrer. Divisjonssjef Laurantzon tilkalte sine to regimentssjefer i Trondheim, og besluttet selv å trekke sin stab ut av byen, og nordover, først til Værnes, der Trøndelag flygeavdeling, tilhørende Hærens flygevåpen, lå. Divisjonssjefen beordret mitraljøsepostene bemannet; flyene var allerede evakuert. Laurantzon fortsatte til Rinnleiret og Steinkjersannan for å inspisere oppsatte avdelinger der. Han opprettet hovedkvarter først på Stiklestad, så i Steinkjer.

Divisjonssjefen hadde betydelige styrker til disposisjon ved krigsutbruddet, men opptrådte langt på vei handlingslammet. Han beordret styrkene i Trondheim til ikke å ta opp kampen, og da byen ble inntatt vurderte han å dra tilbake og melde seg for den tyske kommandanten. Sent på kvelden 9. april ga Laurantzon ordre om å stanse mobiliseringen og ikke ta opp kampen. Ifølge Den militære undersøkelseskommisjon, som etter krigen gjennomgikk hendelsene, var dette trolig som følge av at generalen hadde hørt Vidkun Quislings radiotale tidligere på kvelden, der han ga beskjed om å oppgi enhver motstand. Laurantzon hevdet overfor kommisjonen at han 10. april ga oberst Reidar Holtermann på Hegra festning om så vidt mulig å unngå kamp, men ikke under noen omstendighet oppgi festningen. Samme dag ble Værnes overgitt.

Også 10. april ble det fra divisjonen gitt ordre om at mobiliseringen skulle gjenopptas, og 11. april opphevet divisjonen ordren om at det ikke skulle gjøres motstand. Det var uenighet i divisjonens ledelse om hvilke disposisjoner som skulle trekkes. I et møte mellom de to regimentssjefene, oberst Ole Berg Getz og oberst Andreas Wettre, og fylkesmann Håkon Five 16. april, tok disse affære, og fikk i praksis divisjonssjef Laurantzon fjernet fra stillingen, selv om dette formelt skjedde først 27. april.

Den militære undersøkelseskommisjon var sterkt kritisk til divisjonssjef Laurantzons innsats ved det tyske angrepet og det påfølgende felttoget. Laurantzons opptreden tilsa ifølge kommisjonen at de falt inn under den militære straffelov, og burde prøves for militær rett. ett medlem av kommisjonen ønsket tiltale for krigsforræderi. I Eidsivating militære langmannsrett ble Laurantzon i 1948 dømt til 60 dagers vaktarrest for grov uforstand i tjenesten. Et mindretall gikk inn for strengere straff.

• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Hærens historie