Mandal kirke

Etter at den gamle kirken og store deler av byen brant ned i 1810, ble Mandal kirke oppført på en ny tomt utenfor tettbebyggelsen. Byggingen startet i 1817. Kirken ble tatt i bruk i 1819.

I mange år diskuterte man planer for en ny kirke. Det ble innhentet tegninger for barokkirkene både på Røros og i Sør-Fron. Et prosjekt fra 1813 viser at Frederiks tyske kirke i København fra 1759 stadig var et aktuelt forbilde. Etter fem års overlegninger var det korskirke man angivelig ønsket. Da skar Kirkedepartementet gjennom og krevde at den nye kirken skulle oppføres som langkirke. Departementet skaffet dessuten arkitekt som sendte tegningene til Mandal i 1816.

Den nye kirken skulle bli meget stor, og tilsvarende kostbar. Den skulle ha plass til halve menigheten. Det hadde vært gylne tider med blomstrende økonomi til like etter bybrannen, noe som kan forklare den store satsingen. Nedgangstidene som satte inn fra 1812 skulle imidlertid fortsette. Historien om byggingen som stadig ble dyrere og dyrere, er en endeløs tragedie om utskrivinger av byggebidrag som måtte inndrives ved gjentatt utpantning hos flere og flere av byens engang velstående borgere.

Kirken ble tegnet av den danske arkitekten Jørgen Gerhard Løser som var kommet til Norge i 1809. Han var uteksaminert fra Kunstakademiet i København i 1805 og er i tillegg til Mandal kirke mest kjent for sin ombygging av Jarlsberg hovedgård ved Tønsberg i 1812–1814. Arkitekten hadde tenkt seg kirken oppført i laftet tømmer, men man valgte i stedet utmurt bindingsverk med innvendig puss og utvendig bordkledning. Arkitekten var trolig aldri i byen, og byggingen ble forestått av lokale krefter med tilsyn av ingeniørkaptein Arild Sibbern i Kristiansand.

Mandal kirke er sammen med Langestrand kirke i Larvik den første kirken i tidens nye empirestil i Norge. Ironisk nok viser det seg at arkitekten hentet sin viktigste inspirasjon fra et nesten 100 år eldre engelsk arkitekturverk, The Book of Architecture av arkitekten James Gibbs, utgitt i London i 1728. Den var i sin tid utgitt til bruk på avsidesliggende steder hvor man ikke hadde tilgang til arkitekter. Selv om den nå var noe gammeldags, var former herfra en del brukt i empirearkitekturen i Sør-Norge.

Fra St. Marylebone Church i London i dette verket hentet Løser både de spesielle proporsjonene og den uvanlige komposisjonen med den strenge blokkformen og den lille takrytteren. Store deler av detaljeringen kom også fra Gibbs, men Løser strammet opp formspråket for tilpasning til sin egen tids stil. Formen på takrytteren ble sterkt forenklet til en kube med lav pyramidehette, mens markeringene av gavltrekantene og hjørnenes kvaderstensmuring er hentet direkte fra forbildet. Omramningene med imitasjon av stenblokker i usedvanlig kraftig relieff rundt en del dører, vinduer og luker er også fra Gibbs, for eksempel slik han brukte det i New Church i Derby.

Interiøret er en mektig hall der to rekker med kolossalsøyler bærer tønnehvelv over midtskipet som fortsetter helt frem til korets bakvegg med prekestolalter. Gallerier fyller begge sideskipene og knyttes sammen med orgelgalleri over hovedinngangen. Planform og romorganisering er også hentet fra plansjeverket til James Gibbs, også den lite klassiske løsningen med føring av galleriene rett innpå søyleskaftene. Øvrige former innvendig har Løser strammet opp for å unngå inspirasjonskildens mykere barokkformer. Han har således gitt interiøret et helt nytt uttrykk av tyngde og klassisk ro.

Alterveggen er kronet av en lav gavl og har rammepilastre langs sidene med en frise av akantusranker i den klassiske utformingen med sirkulære slyngninger som var vanlig i Roma på tiden fvt. Frisene er malt i grisaille som imiterer marmorrelieff og gir i likhet med de marmorerte tresøylene illusjon av at dette er en murbygning. Prekestolen har empirestilens rene, sylindriske form.

Mandal kirke har blitt spart for vesentlige endringer gjennom tidene. En ombygging av de forreste benkene som opprinnelig hadde brystning utformet konsentrisk om alterringen, har lenge ventet på tilbakeføring. Historikken for den åpne søylehallen ved hovedinngangen er ikke avklart. Den var trolig planlagt allerede fra begynnelsen, og kanskje også oppført. Men gamle fotografier fra rundt 1900 viser kirken uten søylehallen, men med en tilsvarende kontur markert i veggkledningen. Etter den tid ble den oppført med polerte granittsøyler som nylig er skiftet ut på grunn av store sprekkdannelser.

Utvendig har kirken alltid vært hvitmalt uten brekking mot lyse sandsteinsfarger slik man gjerne kunne ha forventet. Innvendig er fargene nå i stor grad brakt tilbake til de eldste, som trolig kom på til noe forskjellig tid etter hvert som økonomien tillot det. De store søylene ble i 1959 skrapt ned til den eldste marmoreringen, retusjert og fernissert inn til det enhetlige preget man mente var det opprinnelige.

• kirke
• Mandal (tidligere kommune)
• Lindesnes kommune
• Agder og Telemark bispedømme