Stamsund kirke

Kirken er den første i Stamsund, i den tidligere Hol kommune på Vestvågøy i Lofoten. Den ligger beskyttet innenfor storhavet og er omgitt av vakre fjell og et kupert landskap bestående av knauser, skog og småvann. Kirken troner majestetisk på en av disse knausene, som det er så mange av rundt fiskeværet. Det tidligere gudshuset for befolkningen var et kapell ute på Steine. Det ble tatt av en kraftig vinterstorm i 1905. Etter stormen oppsto det en dragkamp om stedsvalget for en ny kirke.

Etter 30 år begynte byggingen av kirken inne på øya mot øst, nærmere J.M. Johansens (1868–1946) fiskevær og fabrikk. Kirken ble bygget som nødsarbeid og ble bekostet av væreieren. Han hadde et par år tidligere benyttet arkitekt Sigmund Brænne (1883–1957) til å tegne sin private bolig og sitt forretningsbygg rett opp fra hurtigrutekaia. Derfor engasjerte han den samme arkitekten til å tegne kirken. Det var et klokt valg, for kirken er absolutt en severdighet, som står på Riksantikvarens liste over spesielt verneverdige kirker i Sør-Hålogaland bispedømme.

Stamsund kirke en renskåret, enskipet «basilika», eller hallkirke, med store, sammenhengende flater uten påhengt dekor. Kirken er bygget opp av enkle, volumetriske grunnformer på en rasjonell måte som er bestemt av materialenes konstruktive egenskaper. Likevel, om den er aldri så rasjonalistisk og funksjonalistisk i bruk, form og teknikk, er detaljeringen og enkelte uttrykk nyklassisistiske, ikke ulikt den italienske rasjonalismen. Derimot har tårnavslutningen med sitt rundbuemotiv i et kvadratisk hus med et høyreist kors, forbilder fra den romantiske klassisismen, empire-stilen, fra tidlig på 1800-tallet. Vi gjenkjenner temaet fra Grue kirke (Linstow og Høegh, 1828), Immanuelkirken i Halden (Grosch, 1833) og forbildet for det meste: Vår Frue Kirke i København (C.F. Hansen, 1789) og fra flere misjonskirker rundt om i verden.

Til tross for disse likhetene er Stamsund kirke like fullt en original. Den er enklere enn forløperne. Gamle stilelementer og overflødig dekor er borte. Tilbake står den fundamentale renhet og enkelhet. Tårnet står ved inngangen i vest, men reiser seg ikke fra bakken i én bevegelse. Det hviler på veggen mellom våpenhuset og kirkeskipet, og bruker det tilsynelatende flate taket på våpenhuset som base. Det avtrappede tårnet, skaftets massevirkning og høyde, de to dørene i inngangspartiet med kristusfiguren som åpner armene mot disse dørene, er tema som understreker det øyet ikke har sett sammenstilt på samme måte tidligere. Det er en moderne abstrahering av elementer som uttrykker kirke.

Kirken er orientert med alteret mot øst og inngangen fra vest, fra en noe øde plass inntil den kommunale veien ut mot Steine. Plandisposisjonen er en tradisjonell langkirke som er symmetrisk om vandringsaksen mot alteret, men distribusjonen av virkemidlene, det tilsynelatende flate taket og den tilsvarende flate himlingen, gir kirkerommet særpreg sammen med den karakteristiske fargesettingen som var typisk for tiden.

Det er bare en liten platting foran inngangen. Man går lett og uanstrengt inn i kirken. Våpenhuset har vegger med en dekorativ pussteknikk og et lysende felt sentralt i taket. Fra våpenhuset fører en trapp opp til orgelgalleriet, som ligger under tårnfoten, inne i kirkerommet. Man kommer inn i kirkerommet under orgelgalleriet og mellom to kraftige pilarer som bærer tårnet. De er malt i en varm rødtone som langveggene. Brystningen på orgelgalleriet går i grønt. De to fargene gjentas i de stramme, faste trebenkene. Triumfveggen og betongdragerne i taket, og innkassingen mellom dem, er malt i en brukket hvitfarge, men koret er malt gråblått med hvit himling. Feltene i taket er kledd med trepanel som har tynne, grønnmalte lister som markerer feltene, så kirken er ikke helt uten dekor.

Dagslyset kommer inn fra vertikale vinduer på begge langveggene og gir i utgangspunktet en symmetrisk lysblanding som kler rommet. I koret er det vindu bare mot sør, og det gir tilsiktet effekt under søndagsgudstjenesten.

Sakristiet og et rom for kirketjeneren befinner seg i et tilbygg på nordsiden av koret. I underetasjen under sakristiet og koret er det rom for ulike menighetsfunksjoner.

Volumoppbyggingen og proporsjoneringen av flater og åpninger gir kirkerommet en fin balanse også fordi formgivingen av detaljer og utstyr følger opp arkitekturen til et sjeldent «Gesamtkunstwerk». Koret er koblet på kirkeskipet og danner et eget rom for alterringen og altertavlen, mens lesepulten og døpefonten befinner seg i overgangen til skipet. Den originale prekestolen henger høyt på venstre side av koråpningen.

Altertavlen av Andreas Nilsskog viser nattverden og er datert som kirken. Det samme er prekestolen, som også er laget av Andreas Nilsskog. Til 50-årsjubileet i 1987 kom to glassmalerier av Johs Røde (1936–2019).

I tårnet sitter det to klokker, den minste er fra kapellet på Steine. Kirkesølvet er komplett, med døpefat, mugge, kalk og særkalker, disk, oblateske, vinkanne, blomstervase, lysestake og to syvarmede lysestaker. Alterduken fra 1935 er komplettert med en senere, og det finnes tre antependier. Det er også tre nyere messehagler av ukjent opprinnelse og én fra 1935, laget av Frøydis Haavardsholm.

I forhold til Stamsunds nedslagsfelt er kirken relativt stor. Så har da Lofoten tradisjon for å måtte ta imot storinnrykk i vintermånedene under lofotfisket. I 1933 deltok 32 000 mann i lofotfisket. Og Stamsunds rekker av fiskebuer og andre losji har huset mange av dem.

• kirke
• Lofoten