digraf

Videre kan man ha trigrafer: tre bokstaver som betegner én språklyd. Dette ser vi blant annet i norsk skj og tysk sch for sj-lyden; engelsk air som i air, hair, lair; fransk eau for lyden å; norsk tsj for lyden /t͡ʃ/ (som i atsjo! eller Tsjaikovskij); eller vietnamesisk ngh for ng-lyden.

Noen språk kan også ha tetragrafer, altså fire bokstaver som uttrykker én språklyd. I engelsk kan for eksempel eigh være kun lyden i, som i navnet Leigh; orps kan være kun lyden å, som i corps; og ayor kan være kun lyden /ɛː/ i Received Pronunciation-uttalen av mayor. I tysk skrives tsj-lyden som tsch; og i fransk finner man tetragrafer som følges av stumme utlyder, som for eksempel cque i grecque (uttalt grek: grekerinne) eller ille i medaille (uttalt medˈaj).

Noen språk kan bruke digrafer, trigrafer og tetragrafer til både monoftonger, diftonger og triftonger. Monoftonger er enkeltvokaler; diftonger er to vokaler som uten klart skille glir over i hverandre; og triftonger er tilsvarende tre vokaler som på samme måte glir over i hverandre.

I skotsk gælisk blir den trykksvake digrafen ai kun en a-lyd, altså en monoftong. I moderne koreansk transkripsjon brukes digrafene eu og eo til henholdsvis 으 og 어, en bakre lukket u-lyd og en bakre, halvåpen a-lyd. Det er også vanlig å bruke ae og oe for æ- og ø-lydene, særlig i transkripsjon til engelsk: Skandinaviske og tyske lånord og navn ser vi vanligvis slik i engelsk (som muesli, jaeger, eller Nesboe); og på samme vis ser vi transkripsjonssystemer velge lignende løsninger, som med de koreanske vokalene 애 (ae, uttalt /ɛ/, som en litt trang norsk æ) og 외 (oe, eldre uttale /ø/, nå vanligvis /we/).

I engelsk kan diftongen ai skrives med blant annet digrafene ay eller ie eller trigrafen aye. Den skotsk-gæliske trigrafen aoi kan være både en ui-aktig diftong og en u-aktig monoftong. Vietnamesisk bruker også digrafer til diftongene sine: iê er /iə/, ươ er /ɯə/ og uô er /uə/. I koreansk regnes vokalkombinasjoner som 애 (ae) eller 에 (e) gjerne som diftonger, siden de er satt sammen av to vokaltegn (her ㅏ+ㅣ→ㅐ, ㅓ+ㅣ→ ㅔ).

Endelig kan triftonger skrives med både trigrafer og tetragrafer: Den engelske /aɪ̯ə/ kan skrives som trigrafen -ire i fire og hire eller tetragrafen -uire som i inquire. Nederlandsk kan derimot bruke tetragrafer til å uttrykke diftonger: For eksempel betegner eeuw og ieuw henholdsvis en lang e og i-lyd fulgt av utlydende u.

Mange språk som bruker det latinske alfabetet, har i stedet for utstrakt bruk av di-, tri- og tetragrafer valgt å bruke diakritiske tegn eller lagt til egne bokstaver.

Islandsk bruker de gamle ð og þ for stemt og ustemt engelsk th-lyd, mens norsk og dansk bruker æ og ø. Mange europeiske språk, for eksempel polsk, har en såkalt kvist, jamfør o med kvist i norrønt (ǫ); rumensk bruker underliggende komma for å skille blant annet s- fra sj-lyd (s og ș); mens slovakisk bruker fem forskjellige diakritiske tegn (ˇ, ´, ¨, ˆ og ’). Vietnamesisk bruker derimot diakritiske tegn til å angi tonem.

Disse utvidete latinske alfabetene har gjerne også di-, tri- eller tetragrafer, men de lengre alfabetene deres (og den utstrakte bruken av fonetiske, heller enn historiske skriveregler) reduserer behovet for bokstavkombinasjoner.

• språklyd
• ortografi
• monoftong
• diftong
• triftong